Månedens kontor:
Økologiarkitektene
Jan Carlsen - 20. mars 2010 - nr. 03/2010
Arkitektene Rose Marie og Odd Karl Steinsvik har i fire tiår hatt miljøvennlig arkitektur på agendaen. Da paret begynte sin virksomhet var bærekraft et ukjent begrep i byggebransjen. I dag regnes de blant enerne innenfor den økologiske husbyggingen.
Dette intervjuet fikk en tematisk flying start da det viste seg at Odd Karl Steinsvik snart skulle reise til Inuvik ved Amundsen Gulf i Canada for å holde et foredrag om hus i barskt klima, på konferansen «Northern Housing Forum 2010», samtidig som et brått værskifte hadde forvandlet Tromsøs scenografi.
For da undertegnede ankom polarbyen Tromsø, kvelden i forveien, kunne flybusssjåføren fortelle at det var en bemerkelsesverdig nedbørsfattig vinter.
Men i løpet av natten sørget naturkreftene for å trylle fram en veritabel snøstorm, og Arkitektnytts utsendte satt storøyd i en drosje på vei fra hotellet til vestsiden av Tromsøya, hvor Steinsvik Arkitektkontor AS befinner seg i naturskjønne omgivelser med utsikt mot fjellene på Kvaløya.
Storelva-husene er det lagt vekt på å integrere solkollektoren som en del av fasadeuttrykket. Foto: Ravn Steinsvik
Klimavennlig prototyp
– Det hele startet for vårt vedkommende med inspirasjonen fra Mardøla-aksjonen sommeren 1970, noen få år etter at vi hadde fullført studiene ved NTH, forteller Rose Marie Steinsvik. I ettertid framstår denne kampen mot kraftutbygging i Eikesdal i Møre og Romsdal som et startskudd for natur- og miljøvernsaken, en økologisk oppvåkning som førte videre fram til Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget på slutten av 70-tallet. – For oss lå det en automatikk i det å overføre denne klima- og miljøfilosofien til arkitekturfeltet. Mye i faget vårt handler jo om naturressurser, landskap, terreng, sol, vind, snølagring og slike ting. Derfor har vi i førti år arbeidet bevisst med klimatilpasset bebyggelse, en energibevisst eksperimentering som ledet til utviklingen av passivhusprotypen I-BOX 120 i årene 2000-2005 og til oppfølgeren ved Storelva lokalsenter, som ble tegnet i 2005 og innflyttet i 2008.Uttelling, til slutt
Partnerne og ekteparet Odd Karl og Rose Marie Steinsvik bruker ingen store ord og fakter når de beskriver kontorets miljøorienterte prosjekter – som for eksempel en barnehage, en idrettshall og Fiskerihøgskolens bygning på universitetsområdet i Tromsø, eller Polarbo på Svalbard – for å anskueliggjøre hvordan de hele tiden har hatt fokus på økologiaspektet. – Noen ganger har det fortonet seg som litt tilfeldig hva vi har drevet med, slik arkitekter flest i perioder opplever yrkesutøvelsen, men i dag tror jeg vi kan si at det går en tydelig bærekraftig tråd gjennom hele vår produksjon, konstaterer Odd Karl Steinsvik. Rose Marie Steinsvik trekker fram inspirerende nøkkelpersoner som forskeren Arne K. Sterten og arkitekt Anne Britt Børve, og videreutdanning i Biofysisk Miljøplanlegging og Bygningsformgivning. Odd Karl Steinsvik henter et viktig oppslagsverk fra bokhyllen, håndboken «Fukt i bygninger» utgitt av Byggforsk og skrevet av Stig Geving og Jan Vincent Thue. – Med denne bakgrunnen var det ikke vanskelig å begeistres da vi var på studiereise i Østerrike og fikk demonstrert bruken av massivtre i vegg- og takkonstruksjoner. Vi arbeidet videre med passivhusteknikken, anvendelsen av sunne materialer, og i løpet av det siste tiåret har vi fått full uttelling for denne bestrebelsen. Duoen Steinsvik er blant annet flittig brukte foredragsholdere på Akademiets miljøkurs, og deres barnehage Universet fikk hedrende omtale av komiteen for den statlige byggeskikkprisen i 2008.Fornyelse av arkitekturen
Selv om de klimatilpassede byggene i Tromsø, passivhuset I-BOX 120 i Simen Workins veg og rekkehusene på Kvaløya har mange verdige forløpere signert Steinsvik, er det disse to prosjektene som nå i økende grad blir publisert og høster rosende omtale. Som redaktør Ingerid Helsing Almaas skrev i Arkitektur N (1/07), har Steinsvik Arkitektkontor med sin oppfinnsomme I-BOX 120 klart å oppnå «miljømessige akseptable resultater», de har maktet å «fornye norsk arkitektur» og gitt oss «en mulighet vi ikke har fått maken til siden etterkrigstidens boligbyggeri». Dette viser at «vi må tenke på nytt, og vi må tenke på alt». I-BOX 120 er en kubisk enebolig basert på en ny treteknologi med krysslimte elementer i kompakttre med ekstrem lufttetthet og høyteknologisk energigjenvinning. Bygningen har en vindusspalte for innslipp av midnattssol mot nord, store sørvendte glassflater og en takterrasse med en bygningsintegrert solfanger. – Byggemetoden gir kondens- og fuktsikkerhet og et varig og godt inneklima, forklarer Rose Marie Steinsvik. – Vi fant ingen interessert byggherre og ble møtt av null oppslutning fra teknisk konsulenthold, men takket være et tilskudd fra Troms fylkeskommune kom arbeidet i gang. Hun beretter om den eventyrlige etableringen av selskapet Passivhus Norge AS, om samarbeidet med en elementprodusent i Østerrike og om en tapper dugnadsånd – på grunn av mangelen på tilgjengelige snekkere – som reddet prosjektet i havn. – De syv rekkehusene på Kvaløya ble igangsatt som et fellesprosjekt for ansatte ved kontoret, gjennomført ved hjelp av Passivhus Norge og finansiert gjennom Husbankens avdeling i Hammerfest, som helhjertet har fulgt og støttet prosjektet. Alene hadde vi aldri vært i stand til å realisere det.Først tomten, deretter bygget
– Det er Odd Karl som vet mest om bygningsfysikk og har best greie på de tekniske fagene, påpeker hans partner bestemt. – Det er visst noe medfødt hos ham. Men etter hvert har denne forståelsen blitt en del av kontorets yrkespraksis, og i dag arbeider vi alle – vi er for tiden syv ansatte – med en klar metodisk forankring i bygningens omgivelser. De to forteller engasjert om hvordan prosjekteringen alltid begynner med frie diskusjoner over tegnebordet, der «situasjonen» er utgangspunktet, det vil si landskapsforholdene, terrenget, det lokale klimaet og tilsvarende overordnede, ytre betingelser. De starter aldri med bygningens formgivning, men analyserer tomten, himmelretningene, utsikten, vegetasjonen og så videre. Slik deler de erfaringer, utveksler meninger, for så å organisere funksjonene. Så, gradvis rettes oppmerksomheten mot selve byggprosjekteringen. – Dette sitter i ryggmargen nå, vi tenker først regulering og deretter arkitektonisk planløsning og formgivning, understreker Odd Karl Steinsvik. – Og vi vektlegger de bygningsfysiske utfordringene som krever dagslys, god isolasjon, riktig ventilasjon, som helst resulterer i energiproduserende hus.Priskonkurransene utarmer faget
Steinsvikparet vil påpeke at de inngår i en tradisjon fra regionalisten Knut Knutsen til stedskunstens mester Ralph Erskine i Sverige, og de setter stor pris på at bærekraftig arkitektur brer om seg i dagens arkitektprofesjon. – Når vi ser passivhuset til arkitekt Stein Stoknes i Oslo blir vi glade, innrømmer Odd Karl Steinsvik. – Da føler vi at vi har bidratt til en miljørelatert utvikling. Men selv om for eksempel Rockwool har tatt oss ad notam, sitter miljøbevisstheten dessverre langt inne hos store deler av byggebransjen. Og priskonkurransene, med laveste honorartilbud som prinsipp, styrer prosjekteringsfasen på negativt vis. Det er de enkleste og ofte banale standardløsningene som blir valgt. Ekstra ille er kompetansen hos mange av rådgiverne, fastslår de to unisont. Det finnes lite seriøs tverrfaglig kunnskap om klima og miljø. Forskerne vet mye, men deres viten når sjelden fram til de sentrale aktørene i byggende og materialproduserende kretser. – Selv vinner vi aldri slike anbudskonkurranser, sier Rose Marie Steinsvik. – Og det er ganske deprimerende at til og med Statsbygg nå er ute på denne galeien. Det er et problem at tendensen viser at stadig færre statlige byggeoppgaver går til nordnorske arkitektfirmaer, konstateres det når intervjuet nærmer seg slutten. Oppdragene synes automatisk å tildeles tunge Oslo-kontorer. Og her har også staten og Tromsø kommune et ansvar, i og med at de lar markedskreftene bestemme i prekvalifiseringens snevre revir. – Statsbygg står i dag uten en sterk regional avdeling her i distriktet, beklager Odd Karl Steinsvik. – En helt annen måte å tenke på preget landsdelen den gang beslutningen om å bygge et universitet i Tromsø ble fattet, men denne optimismen varte kun i tyve år. Selv ble han nylig oppnevnt av statsråd Liv Signe Navarsete til å sitte i en statlig arbeidsgruppe for energieffektivisering, som eneste arkitekt. Det må han tilstå oppleves som en ærefull oppgave. Men Odd Karl Steinsvik savner ånden fra tiden omkring 1970, da de inngikk i kontorfellesskapet Tromsø Plangruppe – før de etablerte eget kontor – og håpet at lokale arkitektbedrifter skulle blomstre gjennom realiseringen av universitetsbyen. – Slik gikk det ikke. Tromsø og regionen har fortsatt mange dyktige arkitekter. Men spørsmålet er om det arkitekturpolitiske systemet er i stand til å ta vare på og foredle de unge talentene og gi rom for miljøbevisst planlegging og design, avslutter Odd Karl Steinsvik.
Passivhusene ved Storelva er en videreføring av den bærekraftige prototypen I-BOX 120. Foto: Oddmar Ole Steinsvik.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar